"ISRAELSK SIKKERHETSPOLITIKK: EN ANALYSE AV ISRAELS VIRKEMIDLER I SIKKERHETSPOLITIKKEN 1948-1993". Formålet med oppgaven har vært å undersøke israelsk sikkerhetspo]itikk i perioden 1948-1993. Av sikkerhetspolitikkens militære og ikke-militære virkemidler fant vi at Israel først og fremst hadde vektlagt militære virkemidler. Vi har derfor i vår undersøkelse søkt å få klarhet i følgende spørsmål: Hvorfor har Israel, i perioden 1948-1993, først og fremst vektlagt militære virkemidler i sin sikkerhetspolitikk. Militære virkemidler operasjonaliserte vi som 1) "nektelse", 2) "avskrekking", 3) "tvangsmaktsdiplomati", 4) "rask militær seier", 5) "utmattelsesstrategi", 6) "opprustning" og 7) "allianser". Vi fant at Israel hadde tatt i bruk de 6 første av de 7 nevnte virkemidler. Når det gjaldt den syvende operasjonaliseringen var hensikten da å undersøke hvorfor Israel ikke hadde inngått i noen allianse. For å belyse vår problemstilling tok vi utgangspunkt i 5 såkalte uavhengige variable. Disse definerte vi som 1) "det regionale systemets struktur", 2) "aktørenes kapabiliteter", 3) "aktørenes intensjoner", 4) "Israels sårbarhet" og 5) "aktørenes trusler". Bestemte verdier på disse variablene skulle således tilsi en eller annen form for vektlegging av sikkerhets- politikkens militære virkemidler. Vi undersøkte derfor blant annet hvorvidt anarkiet hadde vært modent eller umodent, hvorvidt det defensive eller det offensive hadde hatt fordelen, hvorvidt aktørene hadde vært demografisk, geografisk og militært overlegne eller underlegne, hvorvidt aktørene hadde vært status quo eller revisjonistisk orienterte, i hvilken grad Israel hadde vært sårbar og hvorvidt truslene hadde vært av lav eller høy intensitet. Aktører i denne sammenheng har vært Israel og dets regionale omgivelser, fortrinnsvis Egypt, Libanon, Syria, Jordan, Irak, Libya og Saudi-Arabia. I tillegg til disse har vi også regnet med USA og Sovjetunionen. Ikke-statlige aktører har primært vært FN og PLO. I undersøkelsen (kap.4) tok vi utgangspunkt i de 7 operasjonaliseringer av begrepet militære virkemidler og analyserte valget (eventuelt ikke-valg) av hver av disse utifra de 5 uavhengige variable. Deretter (kap. 5) søkte vi, på bakgrunn av kapittel 4, å si noe generelt om de uavhengige variable for perioden som helhet. Målet var altså, om mulig, å finne et generelt mønster for bakgrunnen for Israels valg av militære virkemidler (i sikkerhetspolitikken).