REKRUTTERING, REPRESENTASJON OG HOLDNINGER Tema for oppgaven er rekruttering til partieliten med spesiell vekt på forholdet mellom partielitens sosiale bakgrunn og deres holdninger til politiske stridsspørsmål. Oppgaven tar opp følgende problemstillinger: Hva karakteriserer rekrutteringen til partienes mellomelite? I hvilken grad har sosial bakgrunn betydning for partielitenes holdninger til politiske stridsspørsmål? Hvordan fungerer partiene som representative organer? Oppgaven har lagt spesiell vekt på å undersøke rekruttering av kvinner til partiene. Oppgaven bygger på to undersøkelser, en case-studie om innføring av kjønnskvotering i Venstre, SV og Arbeiderpartiet. Denne undersøkelsen la vekt på å finne fram til de viktigste argumentene som i debatten om kjønnskvotering i partiene. Den andre undersøkelsen var en studie fra 1985 som ble gjennomført av førsteamanuensis Knut Heidar om landsmøtedelegater i de politiske partiene. I oppgaven ble det lagt til grunn to modeller for å beskrive forholdet mellom rekruttering og holdninger til politiske stridsspørsmål. Den sosiale representasjonsmodellen betonet en sammenheng mellom mellomelitens sosiale bakgrunn og deres holdninger, mens den liberale representasjonsmodellen fokuserte i større grad på partimeningen. I debatten om kjønnskvotering ble det argumentert for at det er forskjell mellom kvinner og menn når det gjelder verdier, erfaring og interesse for saker og at slike saker ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet dersom det ikke ble rekruttert flere kvinner. Dette trakk i retning av den sosiale representasjonsmodellen. Resultatene fra undersøkelsen om landsmøtedelegatene viste at sammenhengen mellom delegatenes sosiale bakgrunn og holdninger var svak. De kvinnelige delegatene var opptatt av noe færre saker enn menn og deres interesse gikk i sterke grad i retning av sosiale saker og likestillingsspørsmål. Det så likevel ut til at den liberale modellen ga den mest dekkende beskrivelsen for forholdet mellom bakgrunn og holdninger for landsmøtedelegatenes del. Oppgaven konkluderte med at sosiale kjennetegn ved representantene kan få politisk betydning i enkelte saksforhold. Det er grunn til å tro at grupperepresentasjonen fungerer mer indirekte enn det den sosiale representasjonsmodellen skisserte. Modellen er derfor neppe presis nok til å beskrive samspillet mellom gruppebestemte og de partibestemte forutsetningene.