Dette prosjektet har sett på problematikken rundt bruken av organisasjons-, ledelses- og strategiformer fra private konsulentfirmaer i norsk offentlig sektor. Vi har søkt å finne indikasjoner på hvorvidt inntrykket av en offentlig sektor som har liten kontroll i forhold til omfanget og bruk av konsulenttjenester, faktisk stemmer. Problemstillingen i dette prosjektet har vært å se på i hvilken grad private konsulentfirmaer er i stand til å påvirke utformingen av organiserings-, ledelses- og strategiformer i norsk offentlig sektor og å analysere hvilke kontrollmuligheter staten/offentlig sektor har på dette området. Dette ble forsøkt oppnådd gjennom en kvalitativ tilnærming som har tatt utgangspunkt i de mange teorier og forklaringer omkring hvordan ideer og konsepter kan overføres fra en organisasjon til en annen, og gjennom å utvikle og å besvare fire spørsmål som med ulike innfallsvinkler på best mulig måte også kunne bidra til nå dette målet. Aktørfokuset i den empiriske beskrivelsen og analysen har vært på spesielt Statskonsult og Arbeids- og administrasjonsdepartementet og deres forhold til andre deler av offentlig sektor og til de private konsulentfirmaene. Analysen vår indikerer at offentlig sektor på mange måter har et begrenset handlingsrom i forhold til valg av organisasjons-, ledelses- og strategiform, og at formelle og uformelle føringer i statlig regi av selve innkjøpsprosessen av konsulenttjenester, vil kunne påvirke både typen av konsulentfirma som velges og omfanget av løsningen i betydelig grad. Konsulentfirmaene ser likevel også ut til å ha også betydelige påvirkningsmuligheter både ved mindre og større oppdrag. I et flertall av Statskonsults publikasjoner blir det gitt råd og anbefalinger/ oppmuntringer omkring bruk av konsulentfirmaer både på det mer generelle planet og mer spesifikt innenfor områdene rekruttering og ledelsesutvikling. Overraskende anbefales konsulentbruk også innenfor områder hvor konsulentfirmaene i høy grad vil kunne påvirke type og grad av organisatorisk endring - som ved utforming av strategi og modeller og ved organisering og styring av endringsprosesser. Studiet indikerer videre at den offentlige sektors bruk av konsulentfirmaer lenge har blitt overvåket og evaluert. Graden av overvåking er imidlertid varierende, tildels usystematisk og det finnes heller ikke noen fullstendig økonomisk oversikt over omfanget av konsulentbruk til enhver tid. Likevel vil erfaringer og evalueringer gjennom ulike rapporter og analyser, og regelverk og prosedyrer kunne synliggjøre bruken av konsulenttjenester. Oppsummert, ser inntrykket av en offentlig sektor som har liten kontroll i forhold til private konsulentfirmaers påvirkning når det gjelder valg av organisasjons- ledelses-, og strategiformer ut til å være overdrevet. Hovedfunnet i dette studiet ser ut til å være at de private konsulentfirmaene har en mer begrenset påvirkningskraft i den type/form av løsninger som blir valgt og hvor omfattende disse skal være, i sin direkte samhandling med de delene av offentlig sektor som går til innkjøp av konsulenttjenester enn det vi opprinnelig hadde trodd. Likevel har de private konsulentfirmaene på andre måter store muligheter til å påvirke tenkning, til å definere normer og til å sette standarder omkring organisasjons-, ledelses- og strategiutforming i offentlig sektor, gjennom blant annet Statskonsult, AAD og private stiftelser og høgskoler. Håpet er at dette prosjektet har gitt et mer nyansert bilde av forholdet mellom offentlig sektor og de private konsulentfirmaene, og har gitt indikasjoner på hvilke påvirkningsmuligheter og kontrollmekanismer aktørene har noe som kan komme til nytte for videre forskning.