Sammendrag I en skiftende verden med stadig økt fokus på matsikkerhet og lokal produksjon står bonden i midten med et ansvar og et ønske om å bidra. Implementering av ny teknologi er et viktig hjelpemiddel for en mer bærekraftig matsikkerhet. Virtuell inngjerding (VF) er en teknologi bestående av en klave som henger rundt dyrets nakke og en app. I appen kan bonden virtuelt tegne opp et beite, deretter fysisk slippe dyrene inn på det opptegnede beitet. Dyrene vil få varsling i form av lyd når de nærmer seg grensen, og et strømstøt dersom de forserer grensen. Temaet for denne oppgaven er beitedyr i utmark og bruken av beiteteknologi. To problemstillinger springer ut fra temaet: [1] Hvordan re-formes sameksistensen i den norske utmarka og på gården ved innlemmelse av kyberkua? og [2] Hvordan påvirker kyberkua bonde- og dyrevelferd? Kyberku forstås som en sammensetning av ku og beiteteknologi. For å besvare problemstillingene benyttes teori fra STS (Science and Technology Studies). Jeg benytter ANT og Kyborg sammen for en grunnmur (Callon 2001; Haraway 1990). For å se på sameksistens i utmarka har jeg benyttet more-than-human condition, et nyttig tankesett for å forstå relasjoner mellom ulike aktører (Asdal, Druglitrø, and Hinchliffe 2017), sammen med en pragmatisk tilnærming til verdsetting og verdsetting av immaterielle gjenstander og særegne objekter (Fourcade 2011; Muniesa 2012). Artikkelen og konseptet the good economy, eksisterer som en paraply for de ovennevte teoriene (Asdal et al. 2021). Metodene benyttet i oppgaven er intervju og deltakende observasjon. Samtidig har jeg en etnografisk tilnærming med fokus på ethnography at home (Strathern 1987) og autoetnografisk empiri (Patton 2002). Oppgaven konkluderer med at kyberkua re-former sameksistensen i utmarka ved å åpne opp mulighetene til bonden, dette fører til en rekke ringvirkninger for ulike praksiser og relasjoner knyttet til utmarka og gården. På lik linje med at kyberkua rører med sin egen velferd og bondens. Teknologi er ikke bare et godt hjelpemiddel for bonden, det er et nødvendig hjelpemiddel i det tunge sosiotekniske miljøene vi kaller landbruk. Samtidig øker teknologien bondens motivasjon og interesse. Jeg konkluderer også med at ei ku ikke er ei ku. Summen av dette er et krav om en mer nyansert tilnærming til kjøtt (ku), og landbruket i sin helhet, nettopp fordi landbruket er så astronomisk kompleks både fysisk og mentalt.