«Bebreidelse» er et viktig begrep som har fått mye oppmerksomhet i akademisk filosofi de siste årene. Fokuset for diskusjonen har vært bebreidelse av andre, altså situasjoner der man bebreider en annen enn seg selv. Tilfeller der en bebreider seg selv, eller selvbebreidelse, har ikke fått like mye oppmerksomhet og dersom det faktisk får oppmerksomhet så er det gjerne ved at det forklares med utgangspunkt i bebreidelse av andre. I denne oppgaven tar jeg utgangspunkt i at selvbebreidelse er et selvstendig fenomen som ikke bør redegjøres med utgangspunkt i bebreidelse av andre. Ut fra dette følger to prosjekter. Det første er en kritikk av en innflytelsesrik teori som tar utgangspunkt i at selvbebreidelse kan forklares ut fra bebreidelse av andre. Dette er Miranda Fricker sin paradigmatiske teori der hun hevder at alle former for bebreidelse, inkludert selvbebreidelse, kan forklares med utgangspunkt i paradigmet, eller «kommunikativ bebreidelse». Jeg viser at dette ikke er en fruktbar måte å forstå selvbebreidelse, og bruker kritikken av Fricker sin teori til å påpeke utfordringer for enhver teori som prøver å forklare selvbebreidelse ut fra bebreidelse mot en annen. Det andre prosjektet er å skissere en teori som tar utgangspunkt i selvbebreidelse som et selvstendig fenomen. Diskusjonen starter med å forklare et ansvar som vi bare har ovenfor oss selv. Ansvaret blir videre brukt som utgangspunkt for det jeg omtaler som «to kriterier for selvbebreidelse». Kriteriene er igjen utgangspunktet for det som tilslutt kan beskrives som poenget og målet med å bebreide seg selv.