I sykepleierutdanningen foregår opptil halvparten av utdanningen som kliniske studier i praksisfelt utenfor utdanningsinstitusjonene. I de kliniske studier har praksisfeltets sykepleiere ansvar for veiledning og oppfølging av studentene. Læringssituasjonene i praksisfeltet skal være tilrettelagt slik, at studentene har mulighet for å oppnå den kompetanse som beskrives i rammeplanen for sykepleierutdanningen. Fokus i denne masteroppgave er kontaktsykepleiere med ansvar for veiledning av studenter i praksisfeltet. Problemstillingen lyder: Hvordan kan forhold i praksisfeltet ha betydning for kontaktsykepleiernes veiledningspraksis overfor sykepleiestudenter Hensikten er å utdype og belyse spørsmålet om hvordan sykepleiernes sosiokulturelle læringsmiljø, kan ha betydning for hvordan man veileder studenter i en valgt sykehusavdeling. Etienne Wengers sosiokulturelle læringsteori, med fokus på læring i praksisfellesskaper, er det teoretiske utgangspunkt for å belyse mulige sammenhenger. Studien har et kvalitativt, eksplorerende design med en fenomenologisk og hermeneutisk forståelsesramme. Metodene for innhentning av data fra empirien, er deltagende observasjon, uformelle samtaler og fokusgruppeintervju. Studien er gjennomført ved å følge 6 kontaktsykepleiere i deres veiledning av studenter, over en periode på 2 uker høsten 2009. Studien viser at kontaktsykepleiernes veiledning av studenter har fellestrekk med veiledning innen mesterlæretradisjonen. Veiledningspraksisen kan beskrives som individualisert, da det i stor grad er den enkelte sykepleier som avgjør hva hun legger vekt på i sin veiledning. Det er de konkrete pasientrelaterte oppgavene sykepleieren har, som setter rammene for veiledningen. Dette kan få betydning for studentenes mulighet for å arbeide mot den forventede kompetansen i praksisperioden. Den uformelle læring i praksisfellesskapet har stor betydning for kontaktsykepleiernes veiledningspraksis. Sykepleiernes fellesskap rundt veiledningen, dreier seg mer om den praktiske gjennomføringen av veilederoppgaven, enn om åpne diskusjoner og møter hvor veiledningsrelaterte spørsmål er i fokus. Sykepleierne savner et tettere samarbeid med høgskolens lærere. Denne mangel på samarbeid kan ha betydning for sykepleiernes opplevelse av å være i posisjon til å påvirke og endre egen praksis. Rammebetingelsene for veilederoppgaven har betydning for veiledningspraksisen. Resultatene av studien viser at dersom man skal arbeide for å etablere en veiledningspraksis, som i større grad etterkommer intensjonen i rammeplanen, må det satses på flere områder

Master i yrkespedagogikk