Bakgrunn for studien: Simuleringstrening benyttes som pedagogisk læringsmetode i sykepleierutdanning. Flere studier viser at deltagelse i simuleringstrening er egnet for å utvikle ferdigheter hos sykepleierstudenter. Det er derimot usikkert om studentene klarer å overføre det de har trent på til pasientsituasjoner i praksis. Formål: Hensikten med studien var å undersøke hvordan andreårs sykepleierstudenters opplever simuleringstrening i forkant av praksisperiode på sykehus, og hvordan de erfarer sin handlingskompetanse i reelle pasientsituasjoner etter å ha deltatt i simuleringstrening. Teoretisk forankring: Studien er teoretisk inspirert av situert læringsteori, med særlig vekt på bidrag fra Lave og Wenger (1991) og Vygotsky (1978). Benners modell (2004) som baserer seg på Dreyfus og Dreyfus modell (1999) om utvikling av ferdigheter er kort beskrevet, i tillegg til Banduras teori om «self-efficacy». Relevante studier innenfor simuleringstrening og studenters læringsutbytte er gjort rede for. Metodologi: Studien har et kvalitativt, beskrivende design. Datasamling ble gjort i fire fokusgruppeintervjuer, hvorav ett pilotintervju. Totalt 16 informanter utgjorde utvalget. Dataanalysen er utført i form av innholdsanalyse inspirert av Kvale og Brinkmann (2015). Resultater: Sykepleierstudenters erfaringer er beskrevet i fire hovedkategorier: 1) opplevelse av realisme under simuleringstreningen, 2) å bli observert og vurdert, 3) betydning og relevans av simuleringstreningen for sykehuspraksis, og 4) informantenes tanker om forbedringer av simuleringstreningen. Konklusjon: Under simuleringstrening kan studenter se betydningen av hvordan deres handlinger påvirker pasientens helsetilstand, uten risiko for pasienten. Denne studien viser imidlertid at simuleringstrening kan ha begrensninger. Noen informanter påpekte at de opplevde mangel på realisme fordi pasientsimulatoren (manikin) ikke kommuniserte non-verbalt. Bruk av debrifing ble identifisert som betydningsfullt for læringsutbytte, men flere av informantene ønsket at de ikke kun fikk positive tilbakemeldinger. Resultatene kan tyde på at læringspotensialet i debrifing kan utnyttes bedre, med større vekt på refleksjon. Informantene uttrykte at de i simuleringstreningen fikk erfaring med å praktisere A-B-C-D-E observasjoner og vurderinger som bidro til håndtering av tilsvarende situasjoner i klinikken. De opplevde at det først var i møte med pasientsituasjoner i praksis at de videreutviklet det kliniske, sansenære blikket.

Master i sykepleie - klinisk forskning og fagutvikling