Formål Vurdering av smerter hos den sederte intensivpasienten er utfordrende. På grunn av sitt komplekse sykdomsbilde er intensivpasienten ofte sedert og intubert og kan derfor ikke uttrykke sine smerter verbalt. Det at pasienten selv kan fortelle om sine smerter regnes som ’gullstandarden’, men er ofte ikke mulig for den sederte intensivpasienten. Hensikten med studien er å kartlegge og beskrive hvordan intensivsykepleierne vurderer smerte hos den sederte intensivpasienten og hvilke andre forhold som kan ha betydning. Målet med denne studien er å kunne bidra til kvalitetsforbedring i behandlingen av intensivpasienter. Teoretisk forankring Funn fra studien diskuteres i lys av tidligere forskning og ulike teorier trekkes frem for å belyse intensivsykepleiernes kunnskap, erfaring og kompetanse. Funnene diskuteres også opp mot strategier for fagutvikling og implementering av kunnskapsbasert praksis. Metode Denne studien er en deskriptiv tverrsnittsundersøkelse. Det ble gjennomført en spørreundersøkelse ved to generelle intensivavdelinger i Norge hvor 136 intensivsykepleiere ble inkludert i studien (svarrespons 93 prosent). Resultater Intensivsykepleierne bruker ofte kliniske tegn som indikatorer på smerter hos den sederte pasienten og benytter seg av få hjelpemidler. Intensivsykepleierne hevder at de tilbys lite undervisning om smerter og smertebehandling i tillegg til liten oppfølging i bruk av hjelpemidler. Konklusjon Intensivsykepleiernes handlinger kan i hovedsak betegnes som erfaringsbasert og i mindre grad kunnskapsbasert når det gjelder å vurdere smerter hos den sederte pasienten. Det bør være et mål at intensivsykepleierne har forståelse for behovet for hurtig og korrekt identifisering av den sederte pasientens smerter. Å styrke intensivsykepleierens kompetanse gjennom å gjøre dem delaktig i fag og forskningsarbeid samt økt fokus på avdelingsnivå kan bidra positivt.

Master i klinisk sykepleievitenskap