Introduksjon: Den terapeutiske relasjonen har stor betydning i psykisk helsearbeid og Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF), men forskningen knyttet til relasjonens betydning i NPMF har vært begrenset, først og fremst til kvalitativ forskning. Måleverktøyet Scale To Assess the therapeutic Relationship (STAR) ble utviklet med tanke på å måle kvaliteten på den terapeutiske relasjonen i psykisk helsearbeid, hvor behandlerne er helse- og sosialarbeidere. STAR er oversatt til norsk, N-STAR, og det ble i 2014 gjennomført en pilotstudie på den norske versjonen. Denne studien ble gjennomført våren – høsten 2015 og formålet var å undersøke den terapeutiske relasjon i NPMF, samt å vurdere om N-STAR er relevant for å måle kvaliteten på den terapeutiske relasjonen i NPMF. Metode: Rekrutteringen av informanter foregikk i to deler. I første del ble psykomotoriske fysioterapeuter rekruttert til å delta i studien via Norges Fysioterapiforbund sin liste over medlemmer i faggruppen for psykomotoriske fysioterapeuter. Forsker hadde tilgang til denne listen gjennom eget medlemskap. De psykomotoriske fysioterapeutene som ønsket å delta rekrutterte en pasient hver til studien. Terapeuter og pasienter besvarte et spørreskjema bestående av N-STAR og et fåtall demografiske spørsmål. Basert på svarene i første del ble tre psykomotorisk fysioterapeuter og deres respektive tre pasienter rekruttert til semistrukturerte intervju i andre del. Denne delen av utvalget var strategisk. Dataene ble belyst ved bruk av Mixed Method Research, det vil si både kvantitative og kvalitative data. Deskriptive analyser, Cronbach`s alpha, T-test, Pearson korrelasjons koeffisient, Cohen`s d, og Intraclass korrelasjons koeffesient ble benyttet for å undersøke spørreskjemaet. Analysen ble utført med SPSS versjon 23. Malteruds systematiske tekstkondensering ble benyttet for å analysere funnene fra intervjuene. Resultat: Fra intervjuene fremkom det tre hovedtemaer for både terapeuter og pasienter. To av hovedkategoriene var felles for terapeuter og pasienter; «Relasjonen - et bakteppe» og «Tillit, anerkjennelse og empati». Terapeutenes tredje kategori var «Å skape trygghet», mens pasientens var «Fysisk og mental trygghet». Samtidig fremkom det noe sprikende (moderat til positiv) oppfattelse av N-STAR sin relevans i NPMF. Reliabilitetsskårene i N-STAR delskalaene var lavere enn anbefalt, men totalskårene var relativt høye både i pasient- og behandlerversjonen, hvilket betyr at de var fornøyd med egen relasjon til den andre. N-STAR- totalskår viste positive sammenhenger med alle delskalaer hos både behandlerne og pasientene. Det var ingen sammenheng mellom behandleres og pasient N-STAR skår. Sammenlignet med behandlere og pasienter i pilotstudien av N-STAR var både NPFM behandlere og pasienter var mer fornøyd med relasjonen, dvs. at de hadde høyere score. Konklusjon: Psykomotoriske fysioterapeuter og deres pasienter anser den terapeutiske relasjon som nær og et fundament for behandlingen i NPMF. Den terapeutiske relasjonen kan være viktigere enn behandlingstiltakene. Terapeutene trekker frem det fysiske som en viktig del av relasjonen, mens pasientene opplever at relasjonen ikke innebefatter fysisk berøring. Samtidig presiserer pasientene behov for en trygg relasjon for å slippe terapeuten til med berøring og massasje. Både terapeuter og pasienter scorer den terapeutiske relasjonen høyt i N-STAR og understreker at relasjonen er viktig i NPMF. Til tross for dette ansees det som at N-STAR ikke dekker det fysiske aspektet ved den terapeutiske relasjonen i NPMF. Måleverktøyet, slik det fremstår i dag, vurderes således til å ikke være fullgodt for å måle kvaliteten på relasjonen i NPMF.

Master i psykisk helsearbeid