Hensikten med masteroppgaven var å undersøke hvilke erfaringer og tanker fysioterapeuter har med behandlingshyppighet i psykomotorisk fysioterapi (PMF). Litteratur som omhandler PMF anbefaler én behandlingstime i uken eller mindre. Anbefalingene er ifølge min oppfatning basert på erfaringer med PMF i privat praksis, og rettet mot psykomotoriske fysioterapeuter i privat praksis. Det var derfor interessant å utforske hvilke erfaringer og tanker psykomotoriske fysioterapeuter hadde ut i fra ulike arbeidsarenaer for praksisutøvelse. Som metode til å tilnærme meg oppgavens problemstilling er det er valgt semistrukturerte dybdeintervju. Utvalget er strategisk, og består av fire psykomotoriske fysioterapeuter som jobbet med ulike rammebetingelser. Datamaterialet er analysert og drøftet i lys relevant teori. Det utkrystalliserte seg to hovedtemaer: «problem og behov» med undertemaet sårbare pasienter, og hovedtema «ansvar» med undertemaene pasientens ansvar, tverrfaglig samarbeid og ventelister. Både hovedtemaer og undertemaer er dels overlappende og kan ikke forstås uavhengig av hverandre. Oppgaven utviklet seg til å handle mye om hvilke erfaringer informantene hadde i behandling av pasienter med langvarige og sammensatte problemer. Det var en felles oppfatning at denne pasientgruppen hadde behov for individuelt tilpassede behandlingsopplegg. Fysioterapeutene var enige om at pasient og fysioterapeut måtte møtes ofte nok til å kunne etablere et tillitsforhold og for å kunne sette i gang og opprettholde en endringsprosess. Intervjuene viser at det er en sammenheng mellom den helhetlige kroppsforståelse som PMF representerer og valgene av behandlingshyppighet som fysioterapeutene fortalte om. Rammebetingelsene tilhørende de ulike arbeidsstedene, kan også sies å ha påvirket fysioterapeutenes valg av behandlingshyppighet.