Temaet for denne avhandlingen er språkvalg i tospråklig rollelek med barn som bruker norsk og nordsamisk. Avhandlingen er basert på feltarbeidet jeg utførte i en samisk barnehage i et område der norsk er majoritetsspråk. Barna i barnehagen bruker både norsk og nordsamisk daglig, familiene har også tospråklige praksiser. Jeg fant at barna brukte begge språkene sine i rollelek, og at språkpraksisen er styrt av rollelekens regler. Rollelek som kontekst er grunnleggende i denne analysen av tospråklig rollelek. Uten en forståelse av rollelek, er det vanskelig å forstå rollelekens koder. Lek har sine egne koder for ulike nivå av virkelighet (Bateson 1976 [1955], 1982 [1956]). Disse kodene kan uttrykkes med visse lingvistiske signaler, som tone, valg av språkvarietet eller språkalternering (Bateson 1982 [1956]; Jakobson 1979, 1980; Sawyer 1997, 2003). Noen av disse signalene er obligatoriske, andre redundante. Dette tospråklige systemet overføres fra barn til barn (Guldal 1997; Kyratzis 2010; Paugh 2005). Tospråklig rollelek krever visse ytre betingelser, som en tospråklig gruppe barn i et stabilt og postivt språkmiljø, noe vi finner i den samiske barnehagen. Tospråklighetsforskning har tradisjonelt betraktet språkalternering som kodeveksling (Auer 1984, 1998, 2011; Myers-Scotton 1993). Jeg ser på dette som et enspråklig perspektiv på språkalternering. I et tospråklig perspektiv kan kodene veksle samtidig med språkalternering, men man kan også ha kodeveksling uten språkalternering (Alvarez-Cáccamo, 1998a, 1998b; Gafaranga, 2007; Gafaranga & Torras, 2002). I analysen av materialet mener jeg å finne at barna ikke nødvendigvis behandler språkene som koder, altså meningsbærende elementer, men at språkene kan være en del av en klynge med signaler som uttrykker kodene i rolleleken (Halmari & Smith 1994).

Role-play as context is fundamental in the analysis of bilingual role-play. Without an understanding of role-play, it is difficult to understand the codes of play. Play has its own codes for different levels of reality (Bateson 1976 [1955], 1982 [1956]). These codes are expressed with certain linguistic and non-linguistic cues, like tone of voice, dialect- or language alternation (Bateson 1982 [1956]; Jakobson 1979, 1980; Sawyer 1997, 2003). Some of these cues are obligatory, others are more optional. Bilingual play, the use of two languages in role-play, has certain obligatory cues, structural cues like the use of one language for directing, another for expressing lines (Cromdal, 2000; Green-Vänttinen, 1996; Guldal, 1997; Halmari & Smith, 1994), and this being a child-child transmitted mode (Guldal 1997; Kyratzis 2010; Paugh 2005). Bilingual role-play in any form demands certain external conditions, like a bilingual group of children in a stable and nourishing language environment. Research on codeswitching has treated language alternation as a switching of codes (Auer, 1984, 1998, 2011; Myers-Scotton, 1993). I view this as a monolingual perspective on language alternation. In a bilingual perspective codes may change when language alternation occurs, but in a bilingual setting there are other alternatives, like bilingualism (Alvarez-Cáccamo, 1998a, 1998b; Gafaranga, 2007; Gafaranga & Torras, 2002). From my study of bilingual play, I see the children not necessarily treating the languages as codes, there are other cues, or clusters of cues, that convey the codes of role-play (Halmari & Smith, 1994).