Den rette linja mellom to punkter i landskapet er ikke alltid den raskeste. Det lønner seg ofte å gå i buer, for å unngå bratte skrenter, komme rundt et stup, eller bare en oppgått sti. Stier slynger seg mellom fjell og gjennom søkk og daler der det er lettest å ta seg frem. Enkelte steder er stiene bearbeidet, eller tilrettelagt som man gjerne kaller det; klopper over myrer, bruer over elver, trapper gjennom ei ur, eller et tau å holde seg i – altså noe som gjør det mulig eller lettere å passere. Tilrettelegging kan også bunne i en grunneiers ønske om å tjene penger på en utmarkskafé eller lignende, mens kommunene kan kreve inn avgift for å dekke inn kostnadene ved sin tilrettelegging – for eksempel en badeplass eller parkeringsplass. Noen ganger tilrettelegges det for å beskytte naturen, eller å styre trafikken, for eksempel gjennom å legge en sti utenom ei myr. Tilrettelegging kan innebære store endringer i terrenget som veier og steintrapper, eller moderne tekniske installasjoner. Ofte vekker dette debatt, og brukerkonflikter er ganske vanlig i tilknytning til det moderne friluftslivet. I dette kapitlet skal vi se nærmere på hvilke muligheter og utfordringer som ligger i tilrettelegging for friluftsliv og naturbasert turisme. I forskning omkring turisme og naturforvaltning er dette et tema, og særlig innen det som kalles besøksforvaltning (Miljødirektoratet, 2023). For mange i Norge handler friluftslivet om aktiviteter i naturområder, og i hovedsak om fysiske aktiviteter. Som vi vil komme inn på seinere, er det et normativt element i hva som forstås som friluftsliv, også hos norske myndigheter. De opererer med friluftslivsdefinisjon hvor menneskelig miljøforandring og naturopplevelser er sentralt. I dagens moderne samfunn har vi mange former for aktiviteter i friluft som ikke vil falle innenfor en streng forståelse av begrepet eller hvor andre mål enn de nevnt over er viktigere, aktiviteter hvor formålet er trening, teste sine egne grenser og der utstyr og teknikk er sentralt for aktiviteten; langrenn i preparerte løyper, stisykling, stiløping, fjellklatring, randonné-skikjøring, kiting, rafting og så videre. Behovet for tilrettelegging er lavere i en klassisk eller puristisk forståelse av friluftslivet. Om man liker det eller ikke, tilrettelegging er et av de viktigste grepene for å få flere ut på tur og til å bruke naturen. I de fleste land foregår vandring i naturen langs veier eller opparbeidede løyper. Også i Norge er dette vanlig, folk følger stier som over tid har vokst fram eller som folk selv har tilrettelagt. Grunnet et hevdvunnet og lovfestet prinsipp – allemannsretten – er de fleste naturområder i Norge tilgjengelige (se kapittel 6). Vi kan gå hvor vi vil, selv om det er på annen manns eiendom og vi har rett til å ferdes også utenfor stier så lenge ferdselen er hensynsfull og skjer uten å ødelegge for grunneieren eller er til sjenanse for andre. Den internasjonale litteraturen om tilrettelegging er begrenset eller i det minste litt annerledes – den handler mest om styring og ledelse av områder som myndighetene eier eller har råderett over. Heller ikke på norsk er tilrettelegging for friluftsliv mye omskrevet – det finnes intet omforent grunnleggende perspektiv eller teori for en slik øvelse. Derfor tar dette kapitlet utgangspunkt i den norske offentlige debatten; hva vi mener med tilrettelegging, de faglige diskursene og kjente debattene, og gir en gjennomgang av systemet rundt tilrettelegging, landskapets tilpasning, tendensen til kommersialisering og de endringer dette betyr i forhold til de tidlige debattene i feltet. Kapitlet viser flere ganger til hvordan tilrettelegging skjer i Nordreisa kommune i Nord-Troms, der vi har gjort feltarbeider knyttet til et forskningsprosjekt (kalt Allemannsrettens omstridte natur, finansiert av Norges forskningsråd) (se Granås & Svensson, 2021, se også kapittel 9).