Bakgrunn: Akutt og kritisk sykdom påvirker ikke bare pasienten, men også pasientens pårørende. Ivaretakelse og omsorg fra intensivavdelingens sykepleiere og leger kan redusere belastningen på pårørende og forbedre pasientens utfall. Tidligere forskning viser at selv om intensivpasienters pårørende generelt rapporterer om høy tilfredshet, finnes det flere barrierer for ivaretakelse av pårørende og områder for forbedring. Pårørende savner emosjonell støtte og å bli involvert i pasientbehandlingen. De rapporterer også om inkonsekvent informasjon og dårlig kommunikasjon med sykepleiere og leger. Dette indikerer at det er behov for mer kunnskap om eksisterende praksis vedrørende ivaretakelse av intensivpasienters pårørende. Studiens overordnede mål var å utforske sykepleieres og legers individuelle og tverrprofesjonelle strategier overfor pårørende til kritisk syke intensivpasienter, for å øke kunnskapen om eksisterende ICU-praksis og dermed forbedre pasient- og familieomsorgen. Metode: Data ble samlet inn fra juli 2017 til august 2019, gjennom deltakende observasjon, fokusgrupper, dyadiske og individuelle intervjuer av leger og sykepleiere fra fire intensivavdelinger ved ulike norske sykehus. Konstruktivistisk grounded theory ble benyttet i artikkel 1 og 2, mens tematisk narrativ analyse ble benyttet i artikkel 3. Funn: Artikkel 1, 2 og 3 omhandler henholdsvis hvordan informasjonsoverføring, tverrprofesjonell omsorg og en individuell tilnærming påvirker pårørendearbeidet. Sammen viser artiklene at ivaretakelse av pårørende er et tverrprofesjonelt ansvar, samtidig som sykepleiernes og legenes individuelle tilnærming til pårørende er avgjørende og at kontinuitet i pårørendeomsorgen må sikres gjennom god informasjonsflyt mellom klinikerne. Studien indikerer at ivaretakelse av pårørende i stor grad er basert på klinikernes erfaringer. Konklusjon: Studien viser at intensivavdelingens sykepleiere og leger viser omsorg og ansvar for intensivpasienters pårørende. Deres pårørendestrategier er imidlertid hovedsakelig erfaringsbaserte og stilltiende. Studien avslører også at til tross for at arbeidshverdagen i intensivavdelingen er uforutsigbar, kan ivaretakelsen av pårørende forbedres ved å utvikle en familievennlig kultur og et familievennlig miljø. Intensivavdelingens ledelse spiller dessuten en viktig rolle i å styrke sykepleieres og legers individuelle og tverrprofesjonelle pårørendestrategier ved å utvikle evidensbaserte retningslinjer og oppmuntre til tverrprofesjonell dialog og refleksjon.

Background: Critical illness not only disrupts the patient’s life, but also the lives of close family members. The care provided by ICU nurses and physicians can reduce the family members’ burden and improve the patient's outcome. Previous research shows that although ICU families generally report high satisfaction, there are several barriers to family care and areas for improvement. Family members miss emotional support and opportunities to become more involved in patient care. They also report problems with inconsistent information and poor communication with clinicians. This indicates that more knowledge is needed of existing ICU family care practices. Therefore, the overall aim of this study was to explore ICU nurses’ and physicians’ individual and interprofessional strategies for providing care to the families of critically ill ICU patients, in order to enhance knowledge of existing ICU practices and hereby improve patient and family care. Methods: Data were gathered from July 2017 to August 2019, through participant observation, focus groups, dyadic and individual interviews of physicians and nurses from four ICUs in different Norwegian hospitals. In Papers 1 and 2, a constructivist grounded theory approach was used in the data analysis, while thematic narrative analysis was used in Paper 3. Findings: Papers 1, 2 and 3, respectively, describe how handovers, interprofessional care and an individual approach affect family care in the ICU. Together these articles show that family care in the ICU is an interprofessional responsibility, although an individual approach to families by nurses and physicians is crucial, and continuity in family care must be ensured by good information flow between clinicians. The study also indicates that family care in the ICU is largely based on clinicians’ experiences. Conclusion: The study demonstrates that ICU nurses and physicians show care and responsibility towards ICU families, although their family care strategies are mainly experiential and tacit. The study also reveals that despite the inherent unpredictability of ICU, family care can be facilitated by developing a family-friendly culture and environment. The ICU management has a vital role to play in enhancing nurses’ and physicians’ individual and interprofessional family care strategies by developing evidence-based guidelines and encouraging interprofessional dialogue and reflection.