Universitetet i Tromsø ved Institutt for Samfunnsmedisin har gjennom tre spørreskjemabaserte tverrsnittsundersøkelser studert kommunal samfunnsmedisinsk legetjeneste i forhold til arbeidsinnhold og arbeidsforhold før og etter Fastlegereformen, og hvilke faktorer som har påvirket utviklingen. Prosjektet inkluderer også intervjuer før og etter introduksjonen av reformen av kommunale administratorer, politikere, samfunnsmedisinere og allmennmedisinere om forebyggende helsearbeid og offentlige allmennmedisinske oppgaver. Bakgrunnen for prosjektet var signaler om manglende rekruttering, stabilitet og tilpasning for leger i alle deler av primærhelsetjenesten og usikkerhet omkring effektene av reformen i forhold til dette og det forebyggende helsearbeidet. Resultater På tross av at flere leger var involvert i samfunnsmedisinsk arbeid, ble det totale samfunnsmedisinske arbeidet redusert fra 1994-1999 og til 2002, mens tid brukt til kurativt arbeid blant samfunnsmedisinerne økte. Reduksjonene var størst for miljørettet helsevern og for administrativt arbeid. Disse forandringene i arbeidstidsbruk var avhengig av alder og kjønn, om samfunnsmedisinsk arbeid var kombinert med klinisk arbeid eller ikke, spesialitet i samfunnsmedisin, avlønningsform og kommunestørrelse. I løpet av observasjonstiden økte antall vakanser; antall heltidsstillinger ble redusert og turnover i samfunnsmedisinske legestillinger økte. Det ble færre med spesialitet i samfunnsmedisin i aktuelle stillinger. De som sluttet i samfunnsmedisinske stillinger gikk stort sett til klinisk medisin, spesielt allmennmedisin. Begrunnelsene for å slutte i samfunnsmedisinske stillinger og premisser for å vende tilbake endret seg ikke fra 1999 til 2002. Årsaker til å slutte var gjerne manglende balanse mellom autonomi, kompetanse og ansvarsmengde og mellom krav og tilgjengelige ressurser. De avgjørende faktorene i forhold til å vende tilbake til slik stilling var gjerne knyttet til balansen mellom faglig identitet og utfordringer og organisatoriske og strukturelle forhold. Resultatene kan tolkes dithen at man fremover i stor grad må beregne å drive nyrekruttering og stabilisering av de nyrekrutterte for å dekke opp ledige stillinger. Funnene fra spørreskjemaundersøkelsene samstemmer med resultatene fra intervjuundersøkelsene. De lovpålagte oppgaver og hovedoppgaver slik kommunehelsetjenesteloven definerer dem, som kurativt arbeid, legevakt/beredskap og helsestasjonsarbeid, synes innenfor ett år etter oppstart av FLO å ha blitt opp-prioritert og tilsvarende dimensjonert, mens forebyggende arbeid for øvrig - som innbefatter skolehelsetjeneste og de samfunnsmedisinske områdene miljørettet helsevern, administrasjon og ledelse, smittevern og opplysningsarbeid, ble nedprioritert. Generelt kom de individrettede oppgavene og tjenestene ut som best dekket og høyest prioritert, mens de indirekte, grupperettede oppgaver ble dårligst dekket og lavest prioritert gjennom reformens første år. Det var liten aktivitet i helseovervåkning, politikkutvikling og oppfølging og kontroll, både før og etter introduksjonen av Fastlegereformen. Aktiviteter på både helseovervåkning og evaluering ble gjort i begrenset grad, mens på politikkutvikling ble det gjort oftere, sannsynligvis knyttet til arbeidet med reformen. Knappe 40% av kommunene anga årlig å ha gjennomført undersøkelse av uvanlige, skadelige eller uheldige sykdomstilfeller.