Jeg ønsket å forske nærmere på hvordan sikkerhetskulturen er hos fiskerne og hvilke faktorer som påvirker dem. Formålet er å finne ut om det er manglende fokus på sikkerhet og dårlig sikkerhetskultur som er årsaken til at antall ulykker ikke går ned. Fiske og fangst har til alle tider vært grunnlaget for arbeid og bosetting langs kysten. (fiskeridepartementet, 2021) For de som sitter på land og venter på en fisker som skal komme hjem, har uvissheten om hva som foregikk på havet, farene som truet og det faktum at mange fiskere forsvant under arbeidet på havet har i all tid påvirket synet på fiskeryrket. Denne frykten og uvissheten er ikke uten grunn. Statistikk viser at fiskeri har vært og fortsatt er et av de farligste yrkene i Norge. Det er ikke bare skade og tap av menneskene som jobber med fiskeri som gjør dette temaet viktig å forske på. Tap av fiskere i ulykker skaper et samfunnsmessig problem ved at barn mister en av foreldrene, den andre forelderen kan få behov for bistand fra staten og det brukes ressurser til redningsaksjoner. Til tross for at det gjennom de siste tiårene har blitt innført flere forskrifter og regler som skal bidra til å gjøre fiskeryrket sikrere, viser statistikken likevel at antall ulykker ikke går ned. Dette førte meg til følgende problemstilling: Hva kjennetegner risikopersepsjon hos kystfiskerne og hvordan preger dette sikkerhetskulturen deres? Ved bruk av teori om risikopersepsjon og sikkerhetskultur ønsker jeg å forske på hvordan fiskerne opplever yrket sitt selv. Så ønsker jeg å bruke teori om collaborative management for å se på om fiskernes forhold til myndigheter og regelverk har noe å si for sikkerhetskulturen. Oppgaven har vist at det er et sprik mellom hva fiskerne mener med god sikkerhetskultur og hva myndighetene definerer. Oppgaven presenterer funn som viser hvorfor dette oppstår.