Kreativitet er en nødvendig betingelse for framgang og utvikling, både på personlig og kollektivt plan. Derfor er utviklingen av kreativitet blant barn og unge en nødvendig oppgave for utdanningssystemet. I det nye årtusenet har kreativitet fått stadig større plass i de fleste land sine læreplaner. I Fagfornyelsen framkommer det tydelig at oppmerksomheten om kreativitet også har økt i Norge. I dette forskningsprosjektet analyserer jeg sentrale norske utdanningspolitiske dokumenter som er knyttet til Fagfornyelsen i perioden 2014-2020, for å undersøke hvordan de begrepsfester og foreskriver kreativitet. Oppgavens overordnede formål er å bidra til den løpende nasjonale diskursen om kreativitetens plass i utdanningssystemet. Sentrale resultater av arbeidet er påvisningen av et spenningsforhold i Fagfornyelsen. På den ene siden beskrives kreativitet som en nødvendighet for fremtiden. På den andre siden behandles kreativitet inkonsekvent og upresist: 1. Dokumentene mangler en presis definisjon av kreativitet. Dette har ført til at kreativitet fremstår som et uklart begrep. 2. Dokumentene har en fremtredende kunst– og entreprenørbias. Dette har ført til at kreativitet ikke blir forstått som et læringsbegrep. 3. Det presenteres ingen eksplisitte anbefalinger eller beskrivelser av tiltak for kreativ undervisning. Dette gjør det utfordrende å ta kreativitet fra politikk til praksis. 4. Dokumentene har oversett det naturlige forholdet mellom kreativitet og dybdelæring. Dette har gått på bekostning av implementeringen av begge begrepene. Mastergradsoppgaven antyder derfor at Fagfornyelsen ikke innfrir egne intensjoner.