I denne masteroppgaven har jeg tatt for meg temaet formidling av ADHD. Oppgavens problemstilling har vært «Hvordan formidles ADHD til befolkningen, hva formildes, og hvilke konsekvenser kan innholdet i det som formidles ha for forståelsen av ADHD?». For å svare på problemstillingen har jeg benyttet meg av en kvalitativ diskursanalyse. Jeg har analysert fire dokumenter som har representert fire ulike deler av det norske samfunnet: utdanningssektoren, psykologien, frivillige organisasjoner og myndighetene. Dokumentene er analysert gjennom både en innholdsanalyse og en kritisk diskursanalyse. For å gjennomføre analysen har det blitt utarbeidet kodingsskjema hvor datamaterialet har blitt kodet inn. Bakgrunnen for oppgaven består av en gjennomgang av tidligere forskning som inneholder forskning om ADHD på flere ulike felter. Forskningsprosjektene er hentet fra flere fagområder, blant annet sosiologi, psykologi og medisin. Samlet sett danner den tidligere forskningen et bilde av formidling av ADHD. Det teoretiske rammeverket i oppgaven består av Beck og Beck-Gernsheims teori om det moderne samfunnet, individualisering og risiko. I tillegg er det benyttet Conrads teori om medikalisering, Grues teori om normalitet, Retzingers teori om skam, og Jutel og Nettlons forståelse av diagnose. Jeg har også benyttet meg av Foucalts forståelse av diskurs. Analysens hovedfunn er at den biomedisinske diskursen dominerer i det som blir formidlet av ADHD, mens den sosialkonstruktivistiske blir brukt som komplementær forklaring på hva ADHD er og hvorfor det oppstår. Videre har det også blitt gjort funn om at det amerikanske diagnosesystemet i stor grad blir brukt for å forstå ADHD i Norge. Funnene har åpnet for en diskusjon om den biomedisinske diskursens dominans og rolle i formidlingen av ADHD. Det blir blant annet diskutert hvorfor den biomedisinske diskursen dominerer, og hvilke implikasjoner dette kan ha.