I denne oppgaven ønsker jeg å stille spørsmålstegn ved inkluderingsideologien når det kommer til elever som utviser alvorlig problematferd. Inkluderingsbegrepet tok for alvor sitt inntog i norsk sammenheng på starten av 90-tallet i forarbeidet til L97 og etter ratifiseringen av Salamancaerklæringen i 1994. I 1992 ble de statlige spesialskolene nedlagt etter en omfattende reform, og det ble opp til kommunene å finne alternativer for utfordrende elever. Siden den gangen har antallet segregerte elever i smågruppetiltak og såkalte alternative skoler økt drastisk. Likevel er den overordnede filosofien at alle skal inkluderes og den mangfoldige elevgruppen skal forstås som en ressurs. Man kan spørre seg om ideologien om full inkludering er en utopi. Om det finnes elever som viser en type atferd som gjør at de ikke kan inkluderes i sin ordinærgruppe? I masteren undersøker jeg to læreres betraktninger rundt et tilfelle av alvorlig problematferd og deres generelle syn på problematferd og inkludering.