I den nye læreplanen for KRLE (LK20) nevnes religioner og livssyn eksplisitt ved navn i mye mindre grad enn tidligere, noe flere har uttrykt uro for at vil føre til at minoritets­religioner og -livssyn blir ignorert i undervisningen. I lys av dette ser jeg på hvordan jødedom har blitt undervist i i norsk og nordisk religions- og livssynsundervisning, for så å utforske om og hvordan LK20 og dens vektlegging av dybdelæring kan svare på utfordringene knyttet til jødedomsundervisning. Først finner jeg at selv om det er en bevegelse bort fra eksplisitte, kristne tolkningsrammer, så finnes det fremdeles en implisitt majoritetsdiskurs som bygger på sekulære, postprotestantiske verdier og forforståelser. Dybdelæringens framheving av elevaktiv undervisning og metoder og praksis fra forskning styrer i seg selv ikke unna dette, men vektleggingen av (selv)refleksjon legger til rette for å utforske nettopp forforståelser og posisjonalitet, og kan dermed gjøre majoritetsdiskurser og egne utgangspunkt eksplisitte og til en del av undervisningen. Nøkkelord: Fagfornyelsen, LK20, dybdelæring, jødedomsundervisning, store idéer