Voksne som samhandler med barn kommer ofte i situasjoner som ikke har en handlingsmaksime. Dette er gjennomgående også for lærerprofesjonen og må av den grunn fokuseres på i lærerutdanningen. For å øve opp og reflektere over mulige handlingsvalg kan samtaler med utgangspunkt i ulike kunstverk være en vei å gå. Gjennom dialog, ulike stemmer og parallelle historier kan det profesjonelle skjønn og egen subjektivitet styrkes og utvikles. Denne studien undersøker hvordan et kull i lærerutdanningen reflekterer over et kunstverk, og artikkelen drøfter hvordan kunstverk kan åpne for pedagogisk refleksjon og profesjonsetisk bevissthet. Det empiriske materialet er innhentet gjennom kvalitativ metode, bestående av analyse av 45 studentdokumenter, samt et strukturert litteratursøk. Analysen viser at kunstverk inviterer til dialog og profesjonsetisk bevissthet, men at bruk av kunstverk som igangsetter for pedagogisk refleksjon bør introduseres som metode og anvendes flere ganger om studenter skal bli fortrolig med dette. Artikkelen skisserer videre hvordan lærerutdanningen ved å introdusere og anvende denne metoden kan være med på å gi lærerstudenter en grunnleggende handlingskompetanse til selvrefleksjon. Det vil være i tråd med beskrivelser om profesjonsfellesskapet i ny overordnet del i læreplanverket og forventningen om en lærers livslange læring.