Offentlige anskaffelser har utviklet seg fra å være et verktøy for kostnadseffektivitet og etterlevelse til å bli en strategisk mekanisme for å fremme bærekraftige mål. Studien vurderer Khi V. Thais modell for offentlige anskaffelser (2001) i lys av moderne behov for bærekraftige offentlige anskaffelser (SPP), med utgangspunkt i Raworths (2018) konsept om et sosialt fundament og et økologisk tak, og Smidt et al. (2022) sin modell for dynamisk politisk tilpasning. Ved hjelp av en narrativ litteraturstudie og bibliometrisk analyse av artikler i Journal of Public Procurement, finner studien at Thais modell gir et strukturert rammeverk, men mangler eksplisitte mekanismer for bærekraft. Modellens fem komponenter (politikkutforming, regulering, autorisasjon, operasjon og tilbakemelding) støtter grunnleggende styring, men integrerer ikke i tilstrekkelig grad tverrfaglig samarbeid, interessentinvolvering eller fleksible reguleringer. Fire forslag til forbedringer fremmes: (1) styrke modellens kobling til det omkringliggende systemet, (2) innføre en mekanisme for reguleringsmessig tilpasning, (3) etablere en struktur for tverrfaglig samarbeid, og (4) formalisere interessentinvolvering. Disse forslagene bygger på en forståelse av offentlige anskaffelser som en åpen, kompleks og dynamisk prosess. Modellen foreslås videreutviklet ved å plassere anskaffelser innenfor en ramme definert av et sosialt fundament og et økologisk tak, som illustrert av Raworth (2018). Resultatene indikerer at Thais modell kan tjene som en nyttig grunnstruktur, men at videre utvikling er nødvendig for å møte dagens krav til bærekraftige anskaffelser.