Teorien om bakkebyråkratiet fremstår nærmest som en standardreferanse for forskere som studerer førstelinjen på arbeidsinkluderingsfeltet. I artikkelen drøfter jeg hvorvidt teorien egner seg til å analysere nye og mer grenseoverskridende roller som har vokst frem som respons på en mer samarbeidsorientert og arbeidsgiverrettet inkluderingspolitikk. Én slik rolle er såkalte næringslivskonsulenter, som jobber som bindeledd mellom tiltaksbedrifter og arbeidsgivere. Teoriens styrke er at den får frem dynamikken mellom dilemmaene på bakkeplan og den overordnede politikken. Teoriens begrensning knyttes til at arbeidsinkludering i stor grad foregår utenfor Nav-kontoret, og at det derfor gir begrenset verdi å forstå de nye rollene innenfor en avgrenset byråkratisk kontekst. I artikkelen foreslår jeg å i større grad benytte nyutviklede bakkebyråkratiperspektiver samt perspektiver på boundary spanning (brobygging) for å få frem aktørskap, kreativitet og nye initiativer og løsninger som forekommer på arbeidsinkluderingsfeltet.