Utviklingen av institusjonell etnografi som forskningstradisjon har vært preget av et arbeid med å utvikle og klargjøre grenser for hva som er institusjonell etnografi, og hva som ikke er det. Dette grensearbeidet har bidratt til en innkapsling av institusjonell etnografi som en tilnærming som kun er for spesielt interesserte og innvidde. Dette bidrar igjen til å usynliggjøre nytteverdien av institusjonell etnografi i sosiologisk forskning og lukker også for teoretisk videreutvikling. Møtet med en formalistisk forståelse av institusjonell etnografi skaper to hovedutfordringer for sosiologer fra en nordisk, pragmatisk tradisjon: å forstå hva som skiller institusjonell etnografi fra «vanlig» problemorientert sosiologi og å ta i bruk oppskriftspregede beskrivelser av hva som er «riktig» måte å gjøre institusjonell etnografi på. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i vårt eget empiriske forskningsarbeid og bygger videre på en fremvoksende nordisk tradisjon innenfor institusjonell etnografi for å diskutere hvordan en abduktiv tilnærming til institusjonell etnografi kan bidra i sosiologisk kunnskapsutvikling. I artikkelen bruker vi perspektiver fra institusjonell etnografi til å beskrive vårt arbeid med å forstå og ta i bruk institusjonell etnografi. Dette har vi gjort på to ulike måter: gjennom å bruke konsepter fra institusjonell etnografi som analytiske begreper og ved å bruke institusjonell etnografi som innledende analytisk tilnærming. Vi beskriver hvordan forskningens sosiale koordinering har virket inn i dette arbeidet og diskuterer hvordan en åpning av institusjonell etnografi gjennom en abduktiv tilnærming kan bidra til teoriutvikling på to nye og fruktbare måter: (1) aktiv bruk av institusjonell etnografi til å rekonstruere annen teori og (2) empiriske funn som virker som anomalier som kan bidra til videreutvikling av begreper innenfor institusjonell etnografi. På denne måten kan institusjonell etnografi styrkes som forskningstradisjon og aktivt bidra til sosiologisk kunnskaps- og teoriutvikling.