Fastlegeordningen er verdsatt og har bred oppslutning, men en anerkjent svakhet er at den ikke ivaretar personer med rusproblemer og psykiske lidelser godt nok. Dette gjelder særlig de eldre pasientene. Regjeringens handlingsplan for allmennlegetjenesten skal bidra til at blant andre disse pasientgruppene får bedre tjenester (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020). Denne artikkelen utforsker hvordan handlingsplanen og femten fastleger fremstiller problemene med fastlegeordningen for eldre pasienter med rusproblemer og dårlig psykisk helse. Med utgangspunkt i Annemarie Mols (2002) praksiografiske tilnærming og Carol Bacchis (2009) rammeverk for policy-analyse viser vi hvordan problemer fremstilles på ulike måter i handlingsplanen og hos fastlegene. Vi viser også hvordan handlingsplanen er taus om problemer som ifølge fastleger er sentrale. Planens tause felt og måten den fremstiller problemene på får følger for tiltakene den foreslår – og for hva den mangler tiltak for. Handlingsplanen er taus om at takstsystemet kan stimulere til nedprioritering av pasientgruppene, at myndighetenes oppfølging av fastlegers arbeid kan svekke pasientgruppenes tilgang til allmennlegetjenesten, at organiseringsformen åpner for å «løse» arbeidspress gjennom utdefinering av helseproblematikk pasientene ikke selv verbaliserer, om hvordan fastleger i noen tilfeller kompenserer for aldersdiskriminering og kontinuitetsproblemer i hjelpeapparatet utenfor fastlegeordningen og om hvordan arbeidspress truer mulighetene til å utnytte personlig kontinuitet til det beste for disse pasientene. Denne studien viser hvordan handlingsplanens taushet om disse problemene bidrar til at den mangler tiltak for å løse dem. Studien belyser også hvordan tiltakene planen fremmer kan få uheldige følger for disse pasientene. Det siste kan gjelde både for planens sentrale tiltak om å gjøre allmennlegetjenesten teamorganisert og for satsningen på kvalitetsarbeid basert på sammenligning av utslag på standardiserte indikatorer og på brukerundersøkelser.