Hvordan omtaler læreplanene litteratur, og hva kan dette fortelle oss om hvilke formål og verdier skolen knytter til litteraturundervisningen? I denne masteroppgaven undersøkes litteraturens rolle i norskfaget gjennom en sammenligning av læreplanene L97, LK06 og LK20. Ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse analyseres hvordan litteraturens formål kommer til uttrykk i fagets overordnede beskrivelser og kompetansemål. Funnene viser at L97 vektla litteraturens danningspotensial og egenverdi, med tydelig forankring i nasjonalt fellesskap og kulturformidling, særlig gjennom en litterær kanon. Med LK06 skjer det et skifte mot en mer målstyrt og kompetanseorientert skole, der prosesser, innhold og litteraturens egenverdi får mindre plass. I LK20 vektlegges kompetanse og vurdering i enda større grad, og de åpne og generelle kompetansemålene gjør at litteraturens plass i undervisningen i stor grad avhenger av den enkelte lærer. Etter L97 er litteraturen i større grad knyttet til ferdighetsutvikling og kompetansemål, og danningsverdien forsvinner i bakgrunnen, spesielt i kompetansemålene. Kompetanseorienteringen av læreplanene som startet med LK06 har vært sentral i denne utviklingen. Ferdigheter som knytter seg til litteraturens danningspotensial, som innsikt, refleksjon og identitetsutvikling, er vanskeligere å måle og får derfor mindre plass i de nye kompetanseorienterte læreplanene. Danning skjer ofte i det stille og fanges ikke opp gjennom standardiserte tester på samme måte som mer målbare ferdigheter. Spenningen mellom målstyring og danning synliggjør et verdidilemma i norskfaget, der det som er lett å måle, ofte får mest plass til tross for at det også ligger stor verdi i det som ikke lar seg måle.