Denne studien er en kvalitativ intervjuundersøkelse av hvordan lærere i Helse- og oppvekstfag (HO) i videregående opplæring forstår og underviser i kommunikasjonsferdigheter på Vg2 helsefagarbeider. Undersøkelsen er inspirert av et ønske om å kartlegge hvordan disse viktige, men kompliserte ferdighetene kan styrkes før elevene går ut i praksis. Undersøkelsen er basert på dybdeintervjuer med 7 lærere. Det teoretiske grunnlaget er teorier om kommunikasjon og flere yrkespedagogiske og yrkesdidaktiske tilnærminger til undervisning. Analysen er strukturert i tre deler; Idealer, utfordringer for lærerens arbeid og yrkesdidaktiske tilnærminger for å sikre elevenes læring. Overordnet sett viser undersøkelsen at lærerne bruker både egne erfaringer, idealer om god kommunikasjon og rammeplanen når de vurderer hvordan de kan støtte elevene i å utvikle sine kommunikasjonsferdigheter. De har en rekke ulike strategier for å støtte elevenes svært ulike forutsetninger og behov for praktiske oppgaver og etterstreber tverrfaglighet og dybdelæring. Oppgaven viser noen aspekter ved det arbeidet HO-lærere gjør i møte med minoritetsspråklige elever. Diskusjonen handler om de yrkesdidaktiske utfordringene og løsningene kan forstås som en del av HO-lærerens spesialfelt, i møtet mellom teori og praksis. Oppgaven konkluderer med at lærerne jobber med helhet og sammenheng for elevene gjennom yrkesdidaktiske grep som praktiske øvelser og å støtte elevene i overganger til praksisfeltet. Undersøkelsen belyser hvor viktig det er at HO-lærere har et reflektert forhold til sin egen fagbakgrunn og bruker denne til å støtte fremtidens helsefagarbeidere i å utvikle en av deres kjernekompetanser.