Norske myndigheter gikk i 2012 ut med en bygningspolitikk som et resultat av en kombinasjon av en dalende effektivitet innenfor byggebransjen og økende fremtidig etterspørsel, som vil føre til ulike utfordringer i fremtiden for dagens aktører innen bransjen. Økt press på lønnsomheten hos den enkelte kan derfor fort bli destruktivt for bransjen som helhet, ved utnyttelse av hverandre for å overleve, fremfor å jobbe sammen om en løsning. Formålet med oppgaven er å finne fordeler og utfordringer ved implementering av IPD slik en kan gi en anbefaling av bruken av IPD som kan påvirke norsk byggebransje i form av lønnsomhet, effektivitet og tillit.. For å besvare forskningsspørsmålene ble det gjennomført en kvalitativ forskningsmetode med støtte av kvalitativ date fra litteraturen. Dette inkluderer litteraturstudie, tilfellestudie, semi-strukturerte dybdeintervjuer og deltagende observasjoner. Studien kommer frem til at det knyttes stor usikkerhet til IPD som gjennomføringsmodell ettersom den er ny og uprøvd i norsk sammenheng, som med tiden reduseres som følge av flere erfaringer. Mye av utfordringen med implementeringen er ressursbruken som brukes til å opplyse, opptrene og samlokalisere aktørene sammen, og på implementering av teknologiske systemer og organisasjonsendringer. Gevinstene kan være store om IPD gjennomføres i fullstendig grad og prosjektet har de riktige forutsetningene. Tilfellestudiene viste stor vilje og engasjement hos aktører til bruken av IPD i prosjekter. Oppgaven konkluderer med at IPD vil påvirke ulike typer aktører på forskjellige måter, og utfordringene og gevinstene vil variere mellom aktører. For prosjekters del er det stort potensiale for IPD som gjennomføringsmetode i Norge, men det kan ta tid før bransjen har akseptert modellen. Til slutt anbefales det å bruke IPD i komplekse og krevende prosjekter som krever tverrfaglige løsninger, og aktører med endringsvilje og en sterk økonomi til å takle insentivordningen.