Prosjektets bakgrunn: Det finnes enkelte studier fra Norge rundt sykepleiekompetanse i klinisk praksis. Få studier av kvalitativ art er gjort på barnesykepleiere. Sykepleie er et praktisk fag og skal utøves faglig forsvarlig. Praksisfeltet er i stadig endring. For å holde tritt med endringene i klinikken må barnesykepleieren jevnlig tilegne seg nye kunnskaper og ferdigheter. Hensikt og problemstillinger: Studiens hensikt var å få ny kunnskap om utvikling av praktisk kompetanse hos barnesykepleiere. Problemstilling for prosjektet var: Hvordan videreutvikler barnesykepleieren praktisk kompetanse i klinisk praksis? I tillegg til følgende forskningsspørsmål: Hva kjennetegner fortrolighetskunnskap? Hva kjennetegner ferdighetskunnskap? Hva kjennetegner en barnesykepleier på stadiene kompetent, kyndig og ekspert? Utvalg og metode: Utvalget bestod av syv barnesykepleiere, rekruttert fra to ulike sykehus. Tre av informantene var fra et lokalsykehus, og fire var fra et universitetssykehus. Kvalitativ metode ble brukt, med fenomenologisk hermeneutisk tilnærming. Data ble innhentet gjennom intervju, og i tråd med Kvale ble det foretatt induktiv analyse. Resultater: Funn fra undersøkelsen viser at ulike faktorer spiller inn i barnesykepleierens opplevelse og utvikling av egen praktisk kompetanse. Sentrale faktorer er den kliniske konteksten, oppgavene barnesykepleieren står overfor i praksis, og barnesykepleierens tidligere erfaring. Praktiske ferdigheter tilegnes ved å observere hvordan andre utfører en prosedyre, spørre hva andre sykepleiere gjør i en gitt situasjon, og gjennom sykepleiefaglig diskusjon og refleksjon. Konklusjon: Barnesykepleierne opplever egen kompetanse som kontekstavhengig. Det finnes utallige måter å tilegne seg ny kunnskap på, enten det dreier seg om ferdighetskunnskap eller fortrolighetskunnskap.

Masteroppgave i helsefag ME-507 2011 – Universitetet i Agder, Grimstad