Frelsesarmeen som frivillig organisasjon er en aktør som tar del i arbeidet med straffegjennomføring i Norge. I denne oppgaven beskriver jeg hvordan Frelsesarmeens fengselsarbeid inngår som en del av kriminalomsorgen og hvordan deres arbeid kan forstås, både innad i organisasjonen og i samfunnet. Oppgaven søker å belyse problemstillingen: Hvordan håndterer Frelsesarmeen, ideologisk og praktisk, det å gjøre privat religiøst velferdsarbeid i et sekulært kontrollorgan? For å belyse og forstå Frelsesarmeens fengselsarbeid har Stanley Cohen (1985) sin tese om myk og hard kontroll blitt brukt som teoretisk rammeverk, sammen med teoretiske perspektiver som sier noe om religiøst funderte arbeid i en historisk kontekst, frivillighet som ideologi og praksis, privatiseringens plass i kriminalomsorgen og religiøse institusjoners rolle og plass i et sekulært samfunn. Med institusjonell etnografi som inspirasjon, er det empiriske materialet i oppgaven basert på seks intervjuer med ansatte i Frelsesarmeens fengselsarbeid. De ble rekruttert gjennom ledelsen i fengselsarbeidet. Sammen med intervjudataene har også dokumenter som beskriver og styrer organisasjonens arbeid i fengsler blitt brukt som empirisk materiale. Frelsesarmeens fengselsarbeid fungerer som en brobygger til normalsamfunnet. Studien viser at de bruker sin religiøse og humanitære etos til å tilrettelegge for en forbindelseslinje mellom livet i fengselet og samfunnet utenfor. De er med på å skape normalitet for innsatte, både på et relasjonelt og institusjonelt nivå. Oppgaven viser at organisasjonen utøver både myk og hard kontroll i arbeidet med straffegjennomføring. Frelsesarmeens sosiale arbeid er en helt sentral og identitetsbærende del av organisasjonen. Deres livsprosjekt er å gi humanitær hjelp til mennesker i vanskelige situasjoner. Selv om jobben de gjør ikke har et så synlig religiøst preg, er troen motivasjonen for alt. Samtidig ser vi at behovet for å synliggjøre deres religiøse verdier kommer i bakgrunn av deres engasjement for innsatte. Deres arbeid kan bidra til å skape trygghet for innsatte, samtidig som organisasjonen på enkelte områder virker å fungere som et supplerende bidrag i kriminalomsorgen. Deres fengselsarbeid består av tre deler: kapellantjenesten, tilbakeføringsprogrammet «Safe Way Home» og den åpne soningsinstitusjonen «Elevator». Informantene forteller om hvilke regelverk organisasjonen må forholde seg til, hvordan arbeidet blir finansiert og hvordan de balanserer det å være innenfor og utenfor kriminalomsorgens virke. De forklarer også hvorfor de jobber i Frelsesarmeen, hva de ønsker å oppnå og hva som motiverer dem for jobben. Informantene forklarer hvordan den religiøse troen er med dem. Det er de kristne verdiene som driver dem til arbeidet, uten at dette nødvendigvis skal overføres til de innsatte. Deres oppdrag i fengslene handler ikke om å formidle religion, men å vise medmenneskelighet og være en emosjonell og praktisk støtte for de som trenger det. Frelsesarmeens ansatte forfekter også sine egne erfaringer med fengselsarbeidet i hva de mener om norsk kriminalpolitikk. Deres kapellantjeneste er med på å skape normalitet for de innsatte på et relasjonelt nivå, mens «Elevator» gjør det samme på et institusjonelt nivå. «Safe Way Home» fungerer som en forbindelseslinje mellom norske fengsler og hjemlandet til utenlandske innsatte med utvisningsvedtak. Dette arbeidet er ment som hjelp, men bringer med seg en rekke etiske dilemmaer da det er politisk omdiskutert og befinner seg tett på maktutøvelse. Frelsesarmeens fengselsarbeid gjør mye bra for innsatte i norske fengsler. Likevel er det grunn til ettertanke at en kristen frivillig organisasjon får ta del i arbeidet med straffegjennomføring i et sekulært samfunn.