Bucher-Johannesen, Bernt Den norske modellen: bruken av ikke statlige aktører i norsk utenrikspolitikk. Et mulig svar på utenrikspolitiske utfordringer for Norge etter den kalde krigen Denne oppgave tar for seg den såkalte "norske modellen" i norsk utenrikspolitikk. Den norsk modellen (DNM) knytter seg til bruken av ulike typer av ikke-statlige aktører i utenrikspolitikken. Foki for oppgaven har i tid vært perioden etter den kalde krigen(1989-19989 og i rom det utenrikspolitiske. Jeg har arbeidet utfra to problemstillinger, hva kan forklare bruken av en slik modell og hvilke utenrikspolitiske implikasjoner har den. Den først nevnt problemstillingen har utgjort hoveddelen av oppgaven. Jeg har forsøkt å belyse problemstillingene utfra tre tradisjonelle analyse nivåer i studie av staters utenrikspolitikk. Det tre nivåene blir diskutert i teorikapittelet og er: det internasjonale, det statlige og det individuelle. Innen hvert nivå har jeg operert med flere kritiske faktorer. For det internasjonale har det vært bortfallet av den kalde krigen og fordypningen av den gjensidige avhengigheten mellom statene. På det statlige nivå har betydningen av demokratisering og korporativisering av utenrikspolitikken blitt studert. Og endelig, på det individuelle nivå har jeg studert sentrale beslutningstakere og mulige konstellasjoner de inngår i. I empirikapittelet har jeg en omfattende gjennomgang av modellens ulike bestandeler. Det gjelder for det første det overordene arbeidsfellesskapet mellom det private humanitære organisasjonene og Utenriksdepartementet. Det gjelder for det andre de tre innsatsfeltene som er ulik uttrykk for dette arbeidsfellesskapet. Og de er: Beredskapsordningene Norwegian Emergency Prepardness System (NOREPS) og Norsk ressursbank for demokratibygging (NORDEM), de mange norske initiativ for fred og konfliktløsning på 1990-tallet og til siste den sterkt voksende norske humanitære bistanden. Dette arbeidet er ikke gjort tidligere og kan dermed sees på som et pionerarbeid. I analysen viste det seg at innenfor det tre nivåene var det særlig følgende forhold som kunne belyse problemstillingene. Det gjelder for det første at DNM kan sees på som en "linkage politics", et forsøk fra Norges side å kompensere for den utenrikspolitisk marginalisering landet er blitt til del etter slutten på den kalde krigen og ved selv å sette seg utenfor intergrasjonsprosessene i Europa. DNM kan videre forstås som et uttrykk for en endring av staten Norge som utenrikspolitisk aktør. Staten kan ikke lenger opptre som monopolist på det utenrikspolitiske marked, til det er konkurransen blitt for hard. Og endelig kan DNM forstås som uttrykk for klare interesser hos sentrale enkelt individer i den utenrikspolitiske ledelsen og i de større humanitære organisasjonene i Norge. I dette siste er Jan Egeland sentral sammen med representanter for de fem store blant de humanitære organisasjonene. Et uttrykk for at modellen er blitt en sentral del av norsk utenrikspolitikk er de to kampanjene mot anti-personell miner og mot håndvåpen. To kampanjer som har gått veien fra ideell politikk til å bli sentrale deler av offisiell norsk utenrikspolitikk, seneste uttrykt av utenriksminister Knut Vollebæk i Norges innlegg til FN 53 generalforsamling høsten 1998 (http://odin.dep.no/ud/taler/1998/u980921.html). Disse to kampanjene er ikke en del av denne oppgaven, men burde tjene som et meget godt utgangspunkt for en annen studie av DNM. Oppfordringen er herved sendt.