Norges sikkerhetspolitiske orientering har vært solid plantet i NATO-medlemskapet og det tette bilaterale samarbeidet med USA siden 1950-tallet. Parallelt har EU med jevne mellomrom også stått på den norske sikkerhetspolitiske dagsorden. Norsk sikkerhetspolitikk har vært preget av en rekke spenninger og veivalg i avveiningen mellom den transatlantiske og den europeiske pillaren, og der utviklingen av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk og USAs skiftende utenrikspolitikk har stått sentralt. Artikkelen drøfter også hvilke nye utfordringer og samarbeidsmuligheter vi ser konturene av i en tid der etablerte institusjoner og samarbeidsmønstre utfordres av en mer omskiftelig sikkerhetspolitisk situasjon, det globale maktskiftet fra Vesten til Asia, geopolitisk rivalisering, anti-liberale strømninger, og økt motstand mot EU.