I denne artikkelen undersøkes hvordan sosial utjevning konseptualiseres i stortingsmeldinger tilknyttet fagfornyelsen. Med utgangspunkt i Bacchis policysosiologiske tilnærming utforskes hvilke diskurser og problemer som ligger til grunn for sosial utjevning. I analysen viser jeg hvordan sosial utjevning kommer til uttrykk gjennom tre diskurser: en reproduksjonsdiskurs, en rettferdighetsdiskurs og en ansvarliggjøringsdiskurs. Førstnevnte problematiserer at elevenes skoleprestasjoner i stor grad avhenger av deres sosiale bakgrunn, den andre problematiserer at det ikke er elevenes talent og innsatsvilje som i størst grad påvirker deres skoleprestasjoner og den tredje konstruerer og problematiserer aktører i skolesystemet, for å etablere ansvarliggjøring som politisk styringsstrategi. Den påfølgende diskusjonen viser hvordan det oppstår flere paradoks og spenninger i møtet mellom diskursene, empiriske ressurser og teoretiske perspektiver.