• 2014-2023close
• Other ORP type close
• Norwegian close
• Norwegian Open Research Archives close

Russlands invasjon av Ukraina kom som julekvelden på kjerringa. Blant hovedårsakene til mange observatørers måpende overraskelse var inngrodde forestillinger, faste forventninger og vante antagelser om interstatlige forhold. Mange av disse har lenge vært vedlikeholdt av en såkalt nyrealistisk tilnærming til internasjonal politikk. Denne artikkelen begynner med å identifisere nyrealismens betydelige blindsoner. Den belyser deretter et sentralt tema som nyrealismen systematisk overser: hvordan særegne styreformer og tankesett internt i stater som Russland og Ukraina har utviklet seg etter den kalde krigens slutt. Russlands særegne styreform – her betegnet som Putins nypatrimoniale regimetype – har formet den russiske beslutningen om å invadere Ukraina. Denne styreformen har også vært en årsak til overraskelser på russisk side: ikke minst Putin-regimets feilvurdringer om ukrainernes motstand, Vestens bistand og krigens generelle gang. Artikkelen avslutter med å drøfte forskjellige former for feilvurderinger. Den spekulerer også om hvorfor amerikanernes vurderinger var gode i forkant av krigen, mens land som Tyskland og Frankrike, som hadde samme empiri som USA, var uenige med amerikanerne og vurderte Putins intensjoner annerledes.

A number of toponyms ending in -stad or -land in south-western Norway are linked to deserted farms from prehistoric times. Several of these names are identical to and seem to be of the same type and age as ancient Norwegian farm names with these two final elements. Names ending in -land are discussed in an article in Namn och bygd 108 (Særheim 2020). This article deals with names in -stad. Such names have most likely been passed on through the centuries in the local language as a result of the farmland having been used up to the present day by a neighbouring farm. The names thus seem to reflect and throw light on prehistoric naming of farms and settlements in this area.

Hensikten med denne artikkelen er fra et arkivvitenskapelig ståsted å kommentere spørsmål om hvordan forholdet i dag er mellom historievitenskapen og arkivvitenskapen. Bakgrunnen ligger særlig i de markante endringene som har skjedd i forståelsen av og rammene for arkiv og arkivvitenskap gjennom siste del av forrige århundre og frem til i dag. Generelt kan en si at historievitenskapen har fjernet seg fra arkivvitenskapen, mens det parallelt har pågått en tilnærming mellom samfunnsvitenskapene mer allment og arkiv og arkivvitenskap. Når det som lenge i norsk sammenheng var «arkivfag», i dag omtales som arkivvitenskap, er noe av bakgrunnen nettopp de store endringene på feltet i de siste tiårene. Begrepet «arkivvitenskap» har lengre tradisjoner i andre land og på andre språk enn i Norge. Science-forståelsen må imidlertid også sies å ha bredt om seg og blitt alminneliggjort også i disse andre landene fra siste del av forrige århundre. Det er tale om en i faglig sammenheng bred trend som springer ut av fundamentale og dyptgripende endringer både teknologisk og i vitenskapen. Sentrale elementer er den økte distansen mellom arkiv- og historieforskningen kombinert med andre vitenskapers økte interesse for arkiv som fenomen, oppbruddet fra positivismen og det postmoderne gjennomslag, digitalisering og internasjonalisering. I norsk og internasjonal sammenheng er det også tale om et arkivvitenskapelig paradigmeskifte.

De fleste i Norge har hørt om tegneserien Pondus, som i over 20 år har kommet ut som avisstripe i mange av landets aviser, som eget månedsblad, og i mer enn 20 bind om Pondus og hans mange venner og kjente i Pondus-universet. Selv om religion egentlig bare har en liten rolle i dette universet, så har forfatteren Frode Øverli i disse årene levert tegninger og striper hvor han både harselerer og raljerer med religion og religiøse karakterer, uten at det har blitt nevneverdig gjenstand for debatt og polarisering. Jeg skal forfølge tre argumenter i artikkelen relatert til religionskritikk, humor og vanliggjøring: a. Hvordan blir religion, og religiøse karakterer, brukt som humoristisk referanseredskap i Pondus? b. Hvordan bruker Frode Øverli vanliggjøring som et retorisk virkemiddel i Pondus? c. Hva er forholdet mellom humor, vanliggjøring og religionskritikk i Pondus?

Denne artikkelen undersøker hvilke muligheter innenfor inkludering og estetisk tilnærming til læring som kan skapes når nasjonale og internasjonale styringsdokumenter for skolen leses på tvers og underbygges av eksisterende fag og forskningsteori. Gjennom en kreativ refleksiv analyse som plasserer seg kunnskapsteoretisk under performativ forskning, skapes ulike mulighetsrom mellom inkludering og estetisk tilnærming til læring. Disse mulighetsrommene er: fredskultur, kreativitet, kulturell bevissthet, følelsesmessig engasjement, utvikling og likeverdighet. Med fag og forskningsteori som velges og leses ut fra sosiale dimensjoner og performativ tenkning, bygges mulighetsrommene videre ut med områder. Deretter kobles de utbygde mulighetsrommene opp mot en pedagogisk og didaktisk sammenheng. Til slutt løfter artikkelen frem hvilke nye muligheter en tenkning om inkludering og estetisk tilnærming til læring kan ha, for gradvis å skape et nytt skolerom for alle elevene i skolen.

I denne studien ser vi nærmere på hva som har skjedd med det som en gang var et utenriks- og sikkerhetspolitisk fokus, rettet mot våre umiddelbare nærområder i nord. Vi spør: I hvilken grad er dagens nordområdepolitikk egnet til å ivareta aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer i våre nordlige nærområder? Svaret denne gjennomgangen gir, er nedslående. Over flere år er norsk nordområdepolitikk blitt så utvannet og strukket at den i dag omhandler nær sagt alt. Dagens nordområdepolitikk er ispedd vel så mye regional- og næringspolitikk som utenriks- og sikkerhetspolitikk. Satsingen er i beste fall redusert til en slags samordningspolitikk, men uten entydige mål. Konfrontert med en rekke tunge sikkerhetspolitiske utfordringer i nord kan norske myndigheter fort oppleve at en altomfattende strategi bare blir en distraksjon. For en nordområdemelding om alt er gjerne også en nordområdemelding om ingenting.

Mina Weider viser "I wanted to make an Exhibition". Åse Marie Rannestad viser "Sara". Marie Ronold Mathisen viser "Moving. Études". Julie Mjøen viser "Reflexive memory"